Det glemte klimaregnskapet

Med et snillere klima og et terreng som legger til rette for matproduksjon til hele Norge? Eller har vi landet på Klemetsrud i Oslo? Ved Norges største gjenvinningsanlegg og håndtering av innbyggernes søppel?

Uansett hvor du befinner deg, så er en ting sikkert for alle våre kommuner: De skal føre klimaregnskap, og de skal finne ut hvordan de skal kutte utslipp. Det har Norge forpliktet seg til gjennom Parisavtalen.

Dagens klimaregnskap viser at det enkleste er å bli kvitt de aller største utslippspostene. Tilbake på Vestlandet betyr det at vi må flytte sement og siliumsproduksjonen utenfor våre egne kommunegrenser.

Hva om vi bare flytter det til nabokommunen? Kanskje kan de brenne søpla vår også? Da vil utslippene våre gå ned!

Dette er den ubehagelige sannhet med det territoriale utslippsregnskapet. En region (kommune eller land) får ansvar for utslippene som foregår innenfor sine grenser. Det peker seg ut et tydelig problem: den enkleste måten å kutte utslipp på, er å flytte det utenfor sine regionale grenser.

Men globalt sett, vil utslippene fortsette å øke, og ingenting er faktisk løst.

Hva med de glemte utslippene?

Vi i Ducky foretrekker derfor å se på klimaregnskap fra et forbruksbasert perspektiv.

Klimagasser forstår ikke landegrenser, og skal vi få bukt på klimakrisen må vi brette opp ermene og kutte der vi kan. I verdens rikeste land, oljenasjonen Norge, må vi ta ansvar både innenfor og utenfor våre kommune- og landegrenser.

De fleste land rapporterer i dag på hvor mye klimagasser de slipper ut innenfor landets grenser. Vi kaller dette produksjonsperspektiv eller territoriale utslipp, fordi disse utslippene kommer fra varer og tjenester som produseres i landet, eller direkte utslipp fra husholdninger og det offentlige.

Typiske store utslipp som regnes med her er energiproduksjon, forbrenning av drivstoff under transport og utslipp fra industri, hvor oljeutvinning og sement er typiske klimaverstinger. Man tar ikke med utslipp som skyldes forbruk av varer og tjenester som produseres i et annet land som f.eks. produksjonen av bilene vi kjøper.

For Norges offisielle klimagassregnskap er det dermed nærmest likegyldig om vi alle kjøper 5 biler, så lenge disse er produsert i et annet land og vi ikke kjører mer enn når vi bare hadde 1 bil. Dette skyldes at produksjonen av biler skjer i et annet land, mens eksosen slippes ut innenfor landets grenser.

Det forbruksbaserte utslippsperspektivet tar med i beregningene at det er flyt av varer og tjenester mellom landegrenser. Vi ser ikke bare på direkte utslipp i Norge, men tar også med utslipp knyttet til produksjon av de varene vi importerer fra andre land. Samtidig trekker vi fra utslipp som er knyttet til produksjon og transport av eksportvarer til utlandet.

Dette vil gi en annerledes fordeling, samtidig som hver og en får mer råderett over utslipp knyttet til sitt eget forbruk, og det er dermed enklere for en person å se hvordan de kan redusere sitt personlige klimafotavtrykk.

Disse utslippene er viktige å få med, samtidig som de alene ikke er svaret. Industri i Norge må også endres. Derfor mener vi at man burde føre regnskap både forbruksbasert og territorielt. På den måten kan vi jobbe på problemet fra to sider, og dermed komme i mål fortere.

Våre venner i Sverige har begynt - tør vi å følge på?