Frokostlansering av årets <2°C-rapport i Trondheim.

I dag morgest stakk jeg innom frokostmøtet 2grader i Trondheim. Litt for sent med økologisk maskara godt klint nedover kinnet kom jeg ruslende inn Kunsthallen. Den var fylt til trengsel av NTNU-studenter. Riktignok satt det en eller annen fra den eldre garde innimellom alle de unge menneskene. De var unntakene. – Kanskje var det jobben som hadde ført dem hit?

Tittel på frokostmøte var:

Forskningen er klar - utslippene må i null på 30 år.
Hvordan får vi opp farten?


NTNU–professor Asgeir Tomasgard fortalte om hvilke enorme omstillinger som må til, for at transportsektoren skal klare å gå i null i 2050. Vi trenger en miks av alle typer teknologier – og løsninger som ikke finnes i dag. Hydrogen, biogass og ammoniakk – alene eller i kombinasjon med batterier, i tillegg må vi redusere transportbehovet. Selv om vi lykkes med alt dette, sliter vi med å gå i null.

Jeg kjenner håpløsheten strømme inn i kroppen. Åpner det nye magasinet fra Norsk Klimastiftelse og blar raskt gjennom det.

Her er noen av overskriftene:

  • Kloden er allerede 1 grad varmere
  • 2 grader oppvarming gjør uopprettelig skade
  • De store ismassene smelter raskt
  • Permafrosten – den langsomme karbonbomben som tiner

Jeg legger magasinet i vesken og ser meg rundt. Fortsatt med svart maskara klint nedover kinnet.

– Visste du at råstoffet kalkstein som brukes i sement inneholder store mengder CO2 som frigjøres i forbrenning. Uten sement ingen betong. Hvert år bygges det bygg i betong tilsvarende et Mount Everest. Sementindustrien står for mellom 4 og 5 prosent av verdens CO2-utslipp.

 

Å fokusere på fakta hjelper - håpløsheten slipper litt taket.

Jeg tenker på EUs nye Green Deal, som skal sikre at kontinentet når målsetningen i Paris-avtalen om klimanøytralitet innen 2050. Et altomfattende reform-prosjekt. Totalt er dette en så omfattende omstilling at det sammenlignes med gjenoppbygningen av Europa etter den andre verdenskrig.

Heldigvis har Norge sluttet seg til EUs klimapolitikk – selv om mange våre politikere lever i den tro at det er mulig å kjøpe seg ut av dette gjennom såkalte «fleksible mekanismer». AS Norge har jo kassert inn milliarder på kvotesalg så langt. Heldige oss.

Kaffekannen er tom. Jeg spiser et rundstykke med eggerøre og hører på det siste innenfor batteriteknologi. Batterier trenger vi for å kunne elektrifisere transportsektoren. Det er lenge til vi vanlige folk kan sette oss på elektriske fly. Minst 10 til 15 år. I løpet av denne perioden skal vi altså redusere utslippene fra transportsektoren med 40 prosent.

Jeg ser meg rundt i den unge forsamlingen og kjenner frustrasjonen bygge seg opp i meg.

– Hvor er alle menneskene med makt og innflytelse?


Det er en dyp avgrunn mellom det vitenskapen har formidlet i 30 år og livene vi lever her på vårt rike lille berg.

– Ville vi ha reagert på sammen måte til nyheten om at en kjempemeteor har kurs for planeten vår: Hvis vi ikke klarer å stoppe den, vil den gjøre store deler av jordkloden ulevelig for våre barn og deres etterkommer?


– Ville vi voksne sagt: Så fint barn at dere engasjerer dere og dratt til Gran Canaria på ferie?


Frokostseminaret er slutt. Jeg går på do, vasker av meg svart økologisk maskara - litt kjipt - og rusler bort til kontoret for redde verden sammen med mine kolleger. Dette skal vi klare, vi må bare handle!

Mona Sprenger

All
Climate Action
Business
Education
Infographics
Environment